Da Roald fikk plaster på speilet
Roald sjanglet hjem sent etter en kveld på byen med sin beste kompis. Han tok av seg skoene for å unngå å vekke sin kone, Mona.
Han listet seg så stille som han kunne mot trappen på vei til deres soverom. I slutten av trappen feilvurderte han det nederste trinnet og falt. Han snurret rundt og klarte ikke å stoppe fallet. I hver av baklommene hadde han en tom whiskyflaske som knuste i braket. Dette gjorde landingen veldig smertefull.
Han klarte å unngå å hyle, men kjente at han fikk flere kutt i “bakenden”. Han sprang opp på badet og trakk ned buksene. I speilet så han at rumpeballene var kuttet opp og blødde kraftig. Fortsatt uten å lage en lyd, fant han frem en stor plasterboks og begynte å plastre sårene.
Etter å ha plastret sårene som blødde, stablet han seg på bena og fomlet seg i seng.
Morgenen etter våknet Roald med smerter i både hodet og baken. Mona så på han fra sofakroken.
Hun sa: “Du ble full igjen i går, du?”
Han svarte: “Hva får deg til å si noe slikt?”
“Vel…” sa Mona, “Det kunne vært fordi at ytterdøra stod på vidt gap, eller på grunn av det knuste glasset i bånn av trappa, eller på grunn av bloddråpene som går gjennom hele huset… men den største grunnen var på grunn av alle plastrene du har festet på speilet på badet…”