Svensken, søppelbøtta og en misforståelse

I hine hårde dager, lenge før servitører i Norge fikk svensk som arbeidsspråk, gikk et lettere bedugget eksemplar fra broderfolket gatelangs i Trondheim en sen kveld og koste seg med en korv.

Men plutselig, da han rundet Brunhjørnet, kom trangen til at noe måtte ut og det den veien naturen forutsetter.
Noe toalett kunne han ikke se, så han huket tak i en innfødt og spurte med lidelse i stemmen: «Sej mej du, var nånstans kan jag slenga skiten?».

Den forfjamsede bymannen skjønte ikke helt, men så at svensken holdt et tomt pølsepapir i handa, så han pekte på søppelkurven som hang litt oppe på en lyktestolpe.
Svensken syntes sikkert at det var litt rart, men litt «animert» og trengende som han var, antok han vel at slik er skikken her, så han klatret opp via en benk, låret buksen og kalsongen og akte seg på plass over kurven.

Med et brak kom første ladning, men han kjente at mere var på vei. Relativt lettet og salig begynte han å se rundt seg og både på fortau og gater hadde en større folkemengde samlet seg, mens de vantro så og pekte forskrekket bort på svensken.
Da kunne de nærmeste høre at han mumlet fornøyd til seg selv: «Fy fasan vad tur at jag kom først».